Jeg møter Carl (gitar) utenfor baksiden til Blå og blir tatt med opp en trapp og inn på backstage. Der står det ikke overraskende en kasse med Ringnes. En haug med pizzaesker, bagger og andre ting ligger strødd. Selv om Ringnesen er på lange og litt fine flasker og ikke de små bjørnungene det pleide å være, er det fortsatt nesten som å være tilbake i tid. Noe jeg er ganske sikker på at bandet setter pris på.

Jeg får en pils før jeg rekker å sette meg og etter litt kommer resten av bandet inn en etter en i godt humør.

Hva er dere mest fornøyd med på «Det kommer til å regne snart»?

Carl: «Jeg er mest fornøyd med at vi har klart å spille det inn selv, og at vi har fått til vår egen lyd. Og at alt har funka, for det har jo vært litt teknisk krevende å spille inn et album tenkte vi. Men det har ikke vært så vanskelig.»

David (vokal og bass): «Jeg er mest fornøyd med måten vi har laget albumet i grisehuset. Det har gjort plata litt mer kunstnerisk enn det forrige.»

Alf (trommer): «Den plata her har gjort at vi har blitt mye mer kjent med hverandre som band, og kommet mye nærmere hverandre. Både sosialt og kreativt.»

«Men også seksuelt», skyter David lattermildt inn.

Alf fortsetter: «Vi må bare nevne at vi aldri hadde fått til det her uten Markus som har vært studieteknikker for oss. Han er gull verdt.

Hvordan var det å spille inn i dette grisehuset? Er det et fungerende grisehus?

Carl: «Det er et tidligere grisehus. Altså bare et stort betongrom som er veldig lavt under taket. Det er ganske dårlig akustikk. Så vi har jo måttet jobbe imot det.»

David: «Vi har på en måte fått til den gamle guttedrømmen som har vært å lage et slags klubbhus. Vi har noen gamle sofaer, og bord og masse greier. Vi henger mye der inne.»

Hvilken av låtene har gitt dere mest motstand på albumet?

David svarer uten noen form for betenkningstid: «Over elva»

Carl utfyller med at de har lagt de låtene de er mest fornøyde med på A-sida. Og at de som har vært mer utfordrende har havnet på B-sida.

David er uenig: «Jeg tror ikke vi har tatt de beste på A- og de dårligste på B-sida», og må spørre gitarist Carl om han faktisk synes det.

Carl: «Nei ikke de beste, men det er vel…»

Alf avbryter Carl: «De som har vært lettest å spille inn havna vel på A-sida. Og de som var litt vanskeligere…» David avbryter Alf: «Jeg tror ikke det er noe struktur i det der».

Alf tror at det kanskje handler litt om dramaturgi. David mener at en bra plate skal være litt som et hus: «Den skal ha forskjellige rom, og jeg føler at plata er litt sånn.»

Carl fortsetter på hus-anekdoten og mener at platen er som de gamle langhusene som vikingene hadde der «de siviliserte menneskene bor på A-sida, og så har vi dyra på B-sida.»

Hva synes dere er mest annerledes med dette albumet sammenlignet med debuten «Alt er annerledes»?

David, igjen med et raskt svar: «Alt er annerledes.»

Carl: «Jeg synes valgene vi har tatt når vi har laget dette albumet er mer bevisst. Vi har jobbet med det vi har vært misfornøyde med, istedenfor at ting bare har blitt sånn fordi det ble sånn i studioet.»

Alf sier at det har vært deilig å ha et eget studio man kan dra til når man vil: «Å ikke kjenne på noe tidspress, eller økonomisk press. Bare jobbe til man er fornøyd.»

David mener at bandet har klart å komme seg ut av en slags bluesfelle, og har blitt friere: «Før ville jeg bare spille gammeldags musikk. Typisk rock’n’roll. Men etterhvert har jeg kanskje endret litt synet på det der og har blitt friere.»

Hva er idéen bak albumcoveret?

David: «Idéen bak bildet er at vi ville ha et cover som kanskje speilet innholdet i låtene. Jeg tror plata føles litt som den ser ut.»

Carl: «Bildet er tatt på rommet til David og meg. Vi bor sammen.» David skyter inn: «Veldig billig leie.»

Carl: «Vi ville ha et bilde av noen som lå på sofaen og leste en bok. Det skal se ut som en slags studenttilværelse i Oslo.»

David synes det var fint å ha med en jente på albumcoveret: «Vi fikk også høre at det var viktig at det ikke går under «male gaze», og den fella tror jeg vi klarte å styre unna. Det er mer hjemmekoselig enn sexy.»

Hvis dere kunne gjort et samarbeid med hvem som helst, hvem ville dere valgt?

Her sitter igjen køddingen til gutta løst og det skytes ut svar som Kygo og Cowboy-Laila.

David: «Vi vil jo være med på turné med de rockebandene vi ser opp til. Så sånne typer samarbeid føler jeg vi har litt med Valentourettes. Vi har spilt med dem tre-fire ganger.»

Carl: «Det er også masse kule små band vi har spilt konserter med som vi vil gjøre mer av. Sliteneliten er kjempebra. The Impossible Green, Mushi Moshi and the Moist Boys. Det er et miljø der man støtter hverandre og spiller sammen på konserter.»

David: «Vi har ikke ønske om å ha noe feat fra en eller annen kjendis. Nå samarbeider vi med mange bra folk som korer og blåser på plata og det er viktige samarbeid.»

Hvem inspirerer dere musikalsk?

Alf: «Jeg tror det er ganske individuelt innad i bandet. Jeg deler ikke så mange referanser med dere andre, selv om vi har fått en sound.»

David: «I bånn hos meg er det Dylan. Det var det som startet det for meg. Det er nok der det starter for veldig mange, men jeg synes ikke det er noe å skamme seg over.»

Det er ingen som er felles?

Alf: Vi har prata mye om Velvet da (Underground). Det er kanskje det vi har pekt mest til. Og det har vi lyst til å jobbe mer med neste plate. Hvordan de jobbet med å mikke opp og sånne ting.»

Carl: «Jeg tror idéen vår er å spille rock på norsk, og at det ikke er så jævla viktig med hvilken kategori eller stil vi spiller i.»

David skyter inn: «Det er mye greier vi hører på sammen og som vi alle digger, men vi sitter ikke om kvelden og har runkering til Jokke og Valentinerne.»

Er det noe som inspirerer dere som ikke dreier seg om musikk?

David mener han blir veldig inspirert av å gå på Blindern for tiden. «De prater om mye bra der som man kan lære av og ta med videre inn i tekstskrivingen.»

Dere har vært på turné med en veteranbil. Hvordan var det?

Johannes (tangenter), som ennå ikke har sagt noe særlig forteller om den gastronomiske delen av turneen der de lagde ting som svineknoke kokt i øl. Alf supplerer med at de en gang måtte si ifra til kokken, som da var David: «Vi hadde ikke noe kniv, så David tok gulerøttene og bet dem og spyttet dem oppi gryta. Det ble litt mye.»

Har dere noen favorittsanger å spille live?

David: «Slikke våre sår» synes jeg alltid er veldig stas. Jeg føler den alltid veldig.» Alf: «Jeg synes «Flere idéer» er veldig morsom å spille fordi den er så innholdsrik med forskjellig type dynamikk og stemninger.»

Har dere noen ritualer før konsert?

David pleier å sove litt: «Jeg kan sove hvor som helst, når som helst.» Han fortsetter: «Vi pleier å lage en liten ring, se hverandre inn i øya, klappe hverandre hardt på skuldra, og gire hverandre opp». 

«Og da er vi alltid nakne», skyter Carl køddent inn.

David fortsetter: «Jeg tror det er få band som ikke står i den klassiske ringen og knurrer til hverandre før konsert. Man er jo et lag. Man er som et fotballag.»

Plutselig sitter Carl i sofaen uten skjorte, mens Markus (gitar) som omtrent ikke har sagt noe ennå får en telefon fra moren sin og jeg skjønner at det er på tide å avslutte intervjuet.

Hva håper dere folk får ut av musikken deres?

Carl svarer fort: «Jeg håper de får en bra fest. Og at de har det gøy på konsert.»

David håper folk kan kjenne igjen i noen sider ved livet. «At det vi synger om gir mening. At sånn vi speller det, og følelsene vi legger i det gir mening for folk. Det skal være et godt kunstnerisk produkt.»

Er det noe mer dere vil si til slutt?

Alf: «Vi vil takke alle våre mødre.»

David: «Grav marken din sjøl, og når du går ut på byen så prat om noe som er interessant og gøy og ikke bare sitt der og…» David stopper opp. Tar en slurk av ølen. Tenker seg om og avslutter med: «Nei, jeg vil at ting skal være spennende. Grav marken din sjøl og ha det spennende.»

Foto: Magnus Brandt og promobilde