Jeg er i villrede. Hotel Cæsar fyller 15 år i dag, og den har liksom fulgt meg hele veien, selv om jeg ikke har fulgt den. Hvordan skal jeg klare å få svar på alle de såpeglatte problemstillingene jeg brenner inne med?
I beste Popklikk-stil henvender jeg meg til det sikreste glamourkortet: Popklikk-redaktøsen.
Jeg trenger litt hjelp her. Modern er hekta på Hotel Cæsar, og jeg klarer ikke fatte og begripe hvorfor. Hun var IKKE en av de 1400 gærningene som besøkte studio sist helg, men vi i familien vet inderlig godt at det er en periode på kvelden vi aldri kan ringe henne. Hva kan denne fascinasjonen komme av? Hvorfor sitter modern pluss over 300.000 andre nordmenn klistret hver dag klokken 19.30?
– Altså, såpeserier er på mange måter mitt hjertebarn så dette kan jeg jabbe om til alle rundt meg får spindelvev i skjegget. Jeg kan med hånden på hjertet si at livet mitt hadde vært langt fattigere uten alle de timene jeg har tilbragt foran slike programmer. Aaanywho. La oss gå tilbake til starten. Som de fleste vet så har såpeoperaen sitt utspring i en annen tidsepoke. Det begynte rundt1930 med at man sendte melodramatiske hørespill på radioen i USA midt på dagen. Disse programmene rettet seg mot et kvinnelig publikum som gikk hjemme og stelte i huset og ble ofte sponset av produsenter av rengjøringsprodukter, ergo «såpeopera»….
Redaktøsen lurer på om jeg fortsatt henger med. Jeg har definitivt ikke sovnet! Dette er mer spennende enn Jens Augusts eskapader!
– Så altså, programmene ble laget for å gi disse frustrerte fruene et avbrekk fra støvkosten. For å få det til måtte man spille på store følelser, drama og gjenkjennelseseffekt. Ergo trengte man en haug med karakterer som alle har ganske sterke personlighetstrekk. Typisk for alle såper er at karakterene bor eller jobber samme sted og at flere er i nær eller fjern familie med hverandre. Dette ser vi jo ganske tydelig i Hotel Cæsar. Når du har karaktergalleriet klart er det bare å dynge på med sex, romantikk, mord, konflikter, forviklingar, familiegrums og you name it. Det som er nydelig med såpeopera er at ettersom de kan spilles ut i uendeligheten så får man god tid til å bli kjent med de ulike karakterene.
På ‘uendeligheten’ begynner jeg å glippe med øya. Men blir lys våken igjen når jeg for mitt indre øye ser det totalt oppgitte blikket til modern etter at jeg for ørtende gang har spurt om hun ‘hvordan hun fortsatt kan følge med på det Cæsar-rælet!!’
– På mange måter kan de bli som din egen storfamilie. Cæsar spiller jo ganske uttalt på dette med «Et hjem for oss, et hjem for deg». Grunnen til at så mange sitter klistret er nok en blanding av gammel vane, lojalitet til de karakterene man har blitt kjent med over tid og den deilige følelsen av et avbrekk i hverdagen hvor man ikke trenger å tenke en fornuftig tanke.
Redaktøsen trekker pusten og spør om jeg puster…fortsatt…Jeg trekker den dypt og forsøker å følge opp hennes akademiske forankring: Jeg vet at du har en doktorgrad i såpeserier, redaktøsen. Og sitter sannsynligvis med en analyse som plukker Cæsar i fillebiter. Men er det ikke slik at enkelte Cæsar-stjerner, som Jens August Anker-Hansen alias Kim Kolstad, bare kan drømme om andre og mer seriøse skuerspiller-roller?
– Hm. Jeg tror at det i langt større grad var litt annenrangs å spille i såpeserier tidligere. Utviklingen i dag går jo mot at TV-serier i sin helhet har fått høyere status. Det er klart at de som har vært Cæsars ansikter utad alltid kommer til å bære det med seg, men dersom Kolstad eller andre kliner til med noe helt annet så kan de nok få ganske mye kred for det. Skillelinjene mellom høy- og lavkultur er langt mer flytende nå enn tidligere. Postmodernismen, baby.
Ok, enkel problemstilling: Hvem er den mest vellykkede karakteren i Cæsar gjennom tidene? Og hvorfor er han/hun det?
– Jeg ser ikke på Cæsar. Så det kan jeg ikke uttale meg om. Men jeg synes jo Sossen Krogh er ganske fab. Lever hun ennå?
Aner ikke. Var det strategien de første årene, dét å dra inn seriøse navn som Toralv Maurstad, den nevnte Sossen og Anette Hoff, som gjorde at serien fikk en flying start?
– Vanskelig å si. Jeg tror kanskje heller det handler om at man ikke hadde så stor konkurranse på den tiden. Jeg kommer liksom ikke på andre såpeserier de måtte knive med.
Hva skal til for at du skal begynne å glane?
– Jeg synes jo Cæsar er enormt banalt, kjedelig og kjipt. På mange måter deler såpeserie-sjangeren seg i to. Den amerikanske tradisjonen, som Cæsar er en del av, hvor handlingen er satt i glamorøse omgivelser og det handler om rikdom og makt. Så har du den britiske tradisjonen som er langt mer «realistisk» og hvor det i større grad handler om sosiale problemer og vanlige folk. Jeg er jo en anglofil «Eastenders»-fan på min hals og følger denne serien slavisk daglig på BBC Prime. Så dersom jeg skulle begynt å se på Cæsar måtte det blitt langt mer skittent og edgy. Tror ikke det skjer med det første akkurat.
(Okeydokey, da vet vi i Popklikk hva vi IKKE skal diskutere i lunsjen.)
Men hvor lang holdbarhet har Hotel Cæsar? 15 år til?
– Dersom man skal tro seertallene går det jo sakte, men sikkert nedover for hotellet. Jeg tror at for mange yngre seere så har realitysjangeren tatt over for såpeoperaene fordi de i større grad kan relatere seg til den «virkeligheten». Det er mange av de samme elementene i reality som i såpe. Seriene skal være «ekte», men er i stor grad skriptet og man spiller på maktkamp, sex, utroskap, vold etc etc. Videre har du den nye medievirkeligheten hvor langt færre ser på TV til faste tider, altså ser man ting i opptak eller på håndholdte skjermer. Jeg tror på sikt at dette vil være med på å bryte en del av de vanene som man har i dag. Men hva vet jeg. Det kan jo se ut til at både Georg Anker Hansen og konseptet gang på gang kan komme tilbake fra de døde.
Jeg minner redaktøsen på at den 15. mars 44 f.Kr. ble Cæsar angrepet og drept av en gruppe romerske senatorer, blant andre Marcus Junius Brutus, senator og Cæsars adoptivsønn.
Noe liknende kan jo til slutt skje her, hvis TV-serien blir for herskesyk og ute av kontroll. TV 2 selv ser det nødvendig å presisere på nettsidene sine i forbindelse med jubileet:
«Det er ikke alle som klarer å skille mellom skuespillere og rollefigurer. Husk at de slemme i Cæsar ikke nødvendigvis er slemme på ordentlig»…
Men inntil videre lever Cæsar i beste velgående. Hvis serien kan gi modern 15 år ekstra (da er hun 100), så gjerne for meg. Vi har alle våre ‘guilty pleasures’….
