På selveste kvinnedagen er det fristende å stille et nokså irriterende politisk korrekt spørsmål: Er Paradise Hotel og andre typer reality-TV et tilbakeslag mot feminismen?
Som selverklært feminist synes jeg det er utrolig problematisk at jeg sesong etter sesong blir hekta av intrigene rundt poolen i Mexico. Det er som å styrte en liter fløte gang på gang selv om man forstår at det sannsynligvis vil gjøre en både feit og lat.
Finnes det formildende omstendigheter? Gjør det at jeg har en feministisk ryggmargsrefleks at jeg kan unnskylde min fascinasjon for lettkledde, drita fulle ungdommer? Eller prøver jeg egentlig bare å intellektualisere en type medfødt voyeurisme som bor i oss alle?
Viktigere: Er Paradise Hotel og Top Model ufarlig moro eller virker det nedbrytende på samfunnet?
På en dag som denne er jeg redd for at jeg må innrømme at svaret på spørsmålet over er: JA.
Dette er rett og slett ikke bra for oss.
Forfatter og feminist Jennifer L. Pozner har skrevet boken Reality Bites Back: The Troubling Truth About Guilty Pleasure TV.
Her kommer hun med en rekke treffende refleksjoner rundt nettopp reality-TVog feminisme. Hennes hovedfokus er på hvordan kvinner blir portrettert i slike show og hvordan disse stereotypene påvirker våre verdier, vår oppførsel og til syvende og sist vår kultur.
Menneskene bak reality-show tar nemlig kalkulert utgangspunkt i enkelte (uriktige) antagelser som finnes i samfunnet og forsterker disse gjennom å fortelle en viss type historier. Igjen og igjen.
Pozner sier blant annet at:
– Seere blir kanskje dradd til reality-TV på grunn av en slags skadefrohet, men de fortsetter å se på fordi disse showene tilrettelegger narrativene på en måte som både reflekterer og forsterker dypt inngrodde fordommer om kvinner, menn, kjærlighet, skjønnhet, klasse og rase. Sjangeren forteller oss at kvinner ”er” ulike ting. For eksempel, uansett alder er de ”hot girls” ikke intelligente voksne. Ingen vil se en ”brainiac” i bikini. I denne uvirkelige verdenen er ikke bare kvinner dumme, de er også bitchy.
En stereotyp som Pozner drar fram er nettopp den ”dumme blondinen».
La oss ta en titt på framstillingen av Paradise Hotel-deltageren Heidi (som sikkert er et fornuftig menneske på privaten).
«Jeg elsker alt som har med litt sånn fame å gjøre. Jeg bruker mye penger på hår og sminke ikke minst og klær. Sko! Elsker sko!! Hvis jeg vinner blir det shopping på The Strip i Las Vegas», kvitrer den blide jenten. Og vi krymper oss i sofaen, mens vi koser oss samtidig.
En annen blondine på hotellet forteller om at hun blir så full at hun ikke husker hva hun driver med. Hun blir av journalisten også pushet til å fortelle at hun ikke vil ha problemer med å dolke noen i ryggen noe som forsterker en ny myte: Kvinner er manipulerende bitches.
Jo da. Man kan hevde at disse jentene også er sterke og egenrådige ungdommer på jakt etter et spennende eventyr. Det er jo ingen som tvinger dem inn i bikinien.
Pozner sier at effekten slike show har for livet til hver enkelt av deltagerne ikke er poenget. Det som virkelig er viktig er de mange, gjerne unge seerne som sluker rått historien om at veien til suksess og penger går via lavkarbo-diett og strippeshow. Akkurat nå har Paradise Hotel over 94 000 fans på Facebook.
Er så konklusjonen at man må slutte å se på reality rett og slett ut av politisk hensyn?
Pozner vil i første omgang begrepet “mindless entertainment” til livs. Hun mer at skal man se på slike programmer så må man hele tiden anvende kritisk tenkning. På nettsidene sine har hun blant annet lagt ut den humoristiske serien Reality rehab hvor hun plukker stereotypene fra hverandre.
Jeg kan ikke love at jeg klarer å la være og se på årets sesong av Paradise. Til det er jeg rett og slett ikke sterk nok. Et annet aspekt av showet er nemlig at det er et slags vindu inn mot en kultur av silikon, dårlig transemusikk, kjipe tatoveringer og «nederst på Karl Johan»-estetikk som jeg finner forbløffende besnærende.
Men jeg lover å ha et kritisk filter på. I alle fall av og til…
