Hvor var jeg da Columbo kom dettende inn på norske tv-skjermer? Under spisestubordet selvfølgelig.
Sort-hvitt fjernsynet sto trygt plassert i andre etasje i 1972, jeg var bare syv og fikk ikke lov å se på Detektimen.
Jeg husker irritasjonen over at han var så utrolig sløv. Men det var en stum gremmelse, jeg måtte jo ikke bli oppdaget!
Jeg var en spenningskriminell i egne øyne, der jeg brøt mine foreldres tv-forbud.
Columbo irriterte meg.
Som tv-seere visste vi hvem morderen var helt fra starten. Og vi måtte lide oss gjennom halvannen time for at også Columbo skulle fatte poenget. Han glemte til stadighet saker og ting, og til alt overmål var han drapsetterforsker!!
Columbo hadde absolutt ingen kontroll over livet sitt. Vi fikk aldri se kona, bikkja var en skikkelig støver med et enda tristere uttrykk enn eieren. Og bilen var eldgammel, en 1959 Peugeot cabriolet.
Den trege progresjonen på fredagens detektime passet imidlertid vår familie som hånd i hanske/fot i hose/snegler i en sump (stryk det som ikke passer).
Jeg følte vi svært sjelden hadde dårlig tid på 70-tallet, noe som sannsynligvis var til større irritasjon for andre enn oss selv.
Det er først i voksen alder jeg innser at jeg har mer til felles med Columbo (hva het han egentlig til fornavn?) enn jeg egentlig var klar over.
Den lysegrønne, slitte trenchcoaten var en gave fra min svigerinne allerede for 20 år siden, den er stadig i bruk. Dampen fra tykke sigarer hadde jeg fått inn med morsmelken. Men da av min far som ikke var veldig opptatt om barna i baksetet hadde røde eller grønne roser i kinnene.
Heller ikke på transportsiden slipper jeg unna sammenlikningen. Franske biler har vært en gjenganger hele min fars og min egen karriere som privatsjåfør, dog ikke så gamle som Peugeot 403. Columbo skryter at bilen var én av tre i hele USA på den tiden. Og det er et faktum at det kun ble produsert 504 eksemplarer av 1959-modellen på verdensbasis.
Jeg har aldri eid en Peugeot, men er fordømt nær ved å være den stolte innehaver av to citroëner. De produseres av PSA Peugeot Citroën.
Det eneste jeg mangler er en hund, nærmere bestemt støveren Basset. Der går grensen, innbiller jeg meg.
Forresten…en ting til…
Som journalist har jeg lært av Columbo at man kan komme svært langt ved ikke å gi seg.
Peter Falks fremstilling av politimannen er genial. Den viser at spørring og graving fra en person man undervurderer er effektive våpen. Columbo bærer ingen pistol, men glassøye og et falkeblikk for detaljer. Hans strategi er å gi motstanderen inntrykk av at det finnes en mistanke, men forvirrer personen gjennom tilsynelatende troskyldighet, naivitet og et manglende grep om egen tilværelse.
Columbo tas ikke på alvor, før det er for sent.
Forbildet for skaperne av tv-serien Columbo var politimannen Petrovitsj i den berømte Dostojevskij-romanen «Forbrytelse og straff». Med uskyldige spørsmål stilles morderen Raskolnikov systematisk mot veggen.
Peter Falk sa selv til Dagbladets kjendisreporter Arne Hestenes i 1974 at Columbo var bedrøvet når han måtte arrestere noen:
– Han er alltid lei seg, sa Falk. – Når han er nødt til å arrestere en eller annen person som etter hans mening burde ha vært for intelligent til å begå den forbrytelsen vedkommende hektes for.
Det ble gjort forsøk på en siste Columbo-episode så sent som i 2007, men den ble stoppet da skuespillerens helse skrantet. For bare et par år siden rapporterte amerikanske medier at en dement Peter Falk hadde glemt Columbos eksistens.
Det kommer aldri til å skje blant vi som har vokst opp med Columbo som en naturlig del av fredagen.
