I natt døde selveste Tony Soprano. I den anledning serverer vi våre lesere en tekst som undertegnede skrev etter å ha sett absolutt siste episode av legendariske ”Sopranos”.

Hvis det fortsatt er noen der ute som tør å innrømme at de ikke har sett serien er det bare å si: FY SKAM! Da vet dere i alle fall hva dere skal bruke sommerferien til. Du kan heller ikke lese dette ettersom det som kommer under er fyllt til randen med spoilers.

Dere andre kan lese videre. Enjoy.

I går var det slutt for alvor. Med et smell. Skjermen gikk i svart. Og tok humøret mitt med seg. Utenfor var det mørkt som natten også. Faens. Etter tre minutters tid hadde jeg fått tenkt meg om. Idet rulleteksten startet var jeg nesten klar til å le litt av meg selv og mitt eget tungsinn. Den fantastiske David Chase hadde gjort det igjen. Det stikk motsatte av det vi hadde ventet.

Det er ikke fritt for at «Sopranos» får fram både det verste og det beste i kritikere og selverklærte «intellektuelle» TV-seere. Dette er serien som alle elsker å elske. Dette er serien som mange mener har forandret TV-mediet . Og etter siste episode er det liten tvil om at dette er serien som lokker fram den indre Dr. Melfi i oss alle. For det Chases & Co gjør i siste episode kan sammenlignes med rappe spriten ut av de skjelvende hendene på en alkoholiker. Idet skjermen gikk svart merket jeg straks det desperate suget etter mer. Heldigvis eksisterer Internett, hvor spekulasjonene om hva som egentlig skjedde på restauranten har rast siden siste episode ble vist i USA i juni.

Det ser ut til at Sopranos-tilhengerne deler seg i to. Noen hater slutten og føler seg både snytt og bedradd. De påstår at David Chase rett og slett er for feig til å ta stilling til Tonys eventuelle «whacking» og derfor lar det hele henge i luften. På den andre siden har du de som elsket slutten og mener dette er den eneste mulige måten å ende sagaen om Sopranos-familien. Etter et halvt døgns betenkningstid må jeg innrømme at jeg befinner meg i sistnevnte kategori.

Fra starten av har «Sopranos» vært en serie som går mot alle tradisjonelle konvensjoner når det kommer til mafiasjangeren. Det hadde blitt for merkelig om den siste scenen plutselig skulle endt opp som en hyllest til «Gudfaren», eller «G1» som den kalles i gjengen til Tony.

For det er nok av ledetråder som bygger opp til nettopp en slik tolkning. Idet vi ser den heller mistenkelige fyren gå inn på toalettet, går tankene til det klassiske øyeblikket i G1 hvor Michael Corleone henter våpen på do før han skyter sin fiende. En scene som Tony selv i tidligere episoder har erklært er hans favoritt i hele triologien. Og når Meadow kommer inn døren på dineren er det ikke fritt for at man sitter med hjertet i halsen og lurer på om hun kommer til å lide samme skjebne som Corleones datter, Mary i «G3».

Det mest interessant spørsmålet er kanskje hvorfor en så stor del av fansen vil se Tony dø etter så mange sesonger.

– Det patetiske for meg, var hvor mye de ville ha hans blod, etter å ha heiet på ham i åtte år, sier David Chase i et intervju i boken The Sopranos: The Complete book.

– Én ting er å være dypt involvert i en tv-serie. En annen er å bli så involvert at alt du gjør er å sitte på sofaen å se på det. Det ser ut til at disse folkene bare ventet på en unnskyldning for å bli «pissed off». De ville ha «rettferdighet». De ville se hjernen hans sprayet utover veggen. Jeg synes helt ærlig det var motbydelig, fortsetter en ubarmhjertig Chase.

Det er vanskelig å ikke forstå poenget hans, samtidig som jeg til dels sympatiserer med fansens blodtørst. For det er ikke til å komme bort fra at siste sesongen forandret mitt ellers så varme forhold til Tony. Særlig i den nest siste episoden hvor lyset går opp for Dr. Melfi og hun blir overbevist om at alle hennes år som terapeut egentlig har styrket Tonys sosiopatiske trekk, kjente jeg et lite stikk av dårlig samvittighet. For på mange måter har vi seere sittet i samme stol som Melfi. Allerede fra tidlig i sesong en falt jeg pladask for denne feite, nevrotiske, psykopaten som følte at han kunne skylde alle sine dårlige sider på en kald og fryktelig mor. Og i forelskelsens rus tok jeg meg selv i å tenke t Tony trengte var noen som forstod ham, en skulder og gråte på og så ville alt gå så mye bedre.

I likhet med Carmela lukket jeg mine øyne for Tonys bestialske handlinger og sympatiserte med ham, iallfall på hjemmebane. Og selv i den sorteste stund, som etter min mening var drapet på Adriana, håpet jeg aldri at FBI skulle lykkes med å få ham bak lås og slå. Til tross for skitne «goomar’er», drap, rasisme, dop, løgn og svik, har jeg nærmest ukritisk stått ved Tonys side.

Men mot slutten klarte faktisk serieskaperne å snike inn en tvil hos meg. Og akkurat som siste episoden i Seinfeld fikk oss til å se hvor patetiske, onde og overfladiske Jerry & Co er, fikk slutten av Sopranos oss til å forstå Tonys forjævlige hensynløshet.

– Det er ingen esoteriske ledetråder der. Ingen Da Vinci Code. Alt som hører til den episoden, er i den episoden, sier David Chase.

Skal vi tro ham, så er det altså ingen grunn til ytterlige spekulasjoner.

Livet til Sopranos-familien sin skeive gang videre. Mens vi blir sittende igjen i mørket.

(Deler av denne artikkelen ble først publisert på ABC Nyheter i 2009.)