Norske tv-seere har lenge vært lullet inn i en tåkete løgn om at det finnes noe sånt som en ”Gullrekke” på NRK på fredagen. Det er på tide å spørre hva som er så «gull» med programmene som ruller og går, år etter år etter år.
For å begynne med det åpenbare. ”Beat for Beat” er et karaokeshow for de over 50. Det er irrelevant om artistene som hopper opp fra pianokrakken er gode til å synge. Det produseres ikke akkurat ”frysninger nedover ryggen”-øyeblikk i det studioet. Kanskje den mildt sagt oppstemte Ivar Dyrhaug får litt ståpels, men til og med han begynner å miste gløden. Programmet er kitchy som fy og det er rett og slett ikke nok halvavdankede musikalstjerner i landet til å dekke opp kvoten av deltagere. Dermed resirkuleres deltagerne skamløst.
Nå har jo heldigvis programmet pause og har blitt erstattet med det kanskje enda mer håpløse konseptet som har fått den klingende tittelen: ”Lyngbø og Hærlands Big Bang”. Dersom du orker å se mer enn fem minutter på dette vil du garantert bli forvirret. Her har vi en salig blanding av trivia, fnisete sex-spøker og kvasivitenskaplige problemstillinger.
I tillegg begir Dagfinn Lyngbø seg ut på safari til ett eller annet ikke-urbant sted hvor vi får en innføring i hvor dumme folk egentlig er. En tydelig ukomfortabel Anne-Kat flasher sine nyeste designerboots, mens hun halvveis engasjert lirer av seg småfrekke one-liners som befinner seg innafor det som kan kalles familievennlig. På slutten vises gjerne et form for stunt der en av ekspertene later som om han er med i ”Mythbusters” og sprenger noe i luften.
Så kommer vi til selveste gullkalven i ”Gullrekka”. ”Nytt på nytt” er et program som vi alle er enig om er kvalitet på topp nivå. Men det er på tide å stoppe opp og lukte på kaffen. Allerede i det introen går lukter det gammelt nytt av dette programmet. Det er noe med den oransje looken som oser sent 90-tall.
Jeg er ikke den eneste som kjeder meg allerede før første oppgave. Det er tydelig at både Jon, Linn og Knut går på tomgang. De er fine komikere alle sammen, men det er grenser for hvor lenge man kan holde dette konseptet levende og vittig.
Det er et velkjent grep i for eksempel såpeserier eller sit-coms å ha temaepisoder. Dette skjer som regel når manusforfatterne lider av kreativ ME og i desperasjon velger å ”tenke utenfor boksen”. På ”Ally McBeal” ble det for eksempel laget en hel episode som musikal. Vi har også eksempler på hele episoder av komedier som blir kjørt i film-noir stil.
Overraskende er det likevel at ”Nytt på nytt” i økende grad må benytte seg av props og ”show” for å lette litt på trykket. Det holder liksom ikke å kjøre straighte spøker lenger. Jon må gjerne ha Arne Scheie på fanget eller eventuelt spille et instrument for at det skal svinge. Ikke spesielt artig for å si det mildt. Men Jon, Linn og Knut ler – så da er jo det noen som koser seg. Det er nesten som om man får følelsen av å være backstage på et privat julebord.
På samme måte som ”Beat for Beat” lider selvsagt også ”Nytt på nytt” under den kroniske kjendisfattigdommen i Norge. Det er bare et visst antall kjendiser som er såpass taleføre at de overlever i panelet uten at det blir for flaut.
Selv har jeg ledd to ganger i løpet av ”Nytt på nytt” det siste året. Bare Egil var fantastisk fordi han er et unikt komisk talent. Jeg ler også høyt av Thomas Seltzers hvite skattebetaler.
Etter å ha kjedet oss gjennom uken i nyheter er vi såpass nummen og apatiske av rødvinen at vi ikke har energi å skifte kanal før ”Skavlan”.
Skavlan trenger ingen lang analyse. Jeg bare konstantere at han er en skandinavisk superstjerne i et program som en gang for lenge, lenge siden på en galakse langt langt borte var relevant for den øvre middelklasse. Dette var selvsagt før den irriterende svorsken og hektiske lanseringsjournalistikken kvelte all tilløp til interessant konversasjon.
Dermed var ”Gullrekka” konsumert. Da er det bare å rulle i seng i visshet om at man heller ikke denne fredagen ble utfordret, overrasket eller opplyst om noe som helst av viktighet.
