I går ble TV-innslaget av den mye omtalte «fakkeldemostrasjonen » for «Kvinner som sliter med uønsket atferd ved egen omsorg» vist på «Storbynatt».

Etter å ha sett innslaget ble jeg sittende igjen med en uønsket følelse av livstretthet i kroppen. Jeg følte meg kritthvit, privilegert, stappmett og flau over å bo i «verdens rikeste land».

For det er noe uendelig deprimerende ved å bo i et land der fiktive demonstrasjoner får større oppslutning enn de virkelige. Et land der vi har så lite å brenne for og så lite å klage over at vi rett og slett morer oss med å konstruere konflikt. Da bilen veltet som en slags parodi av gatekampene i forstedene i Paris for noen år siden, toppet ubehaget seg.

Innslaget var mange ting, men spør du meg var morsomt ikke en av dem.

Dette var vel også hensikten til Bård & Harald får en tro. Til VG sa Harald Eia at han synes engasjementet til de mange hundre oppmøtte var «gøy og litt uhyggelig».

Han burde legge til «velregissert» .

Hvis man tenker tilbake til Åpen Post-tiden er nemlig både stuntene og fanskaren til humorduoen på et helt annet og mer raffinert nivå i 2010. Dagens medievirkelighet åpner mange flere muligheter for komikerne selv å aktivt forme en kult rundt fenomenet «Storbynatt». Dette vet Bård og Harald, som nå styrer showet selv i enda større grad ettersom de også har sitt eget produksjonsselskap framfor å være NRK-ansatte.

Det er for så vidt ingenting galt i å være offensive i forhold til fansen. «Storbynatt» er tross alt et kommersielt produkt. Ja, til og med Dagsrevyen spiller med. Tidligere i uken introduserte en knisete Nina Owing et eget «nyhetsinnslag» om «fakkeldemostrasjonen».

Jeg skulle bare ønske at Bård og Harald våget å dra strikken litt lenger og bli enda krassere. I burka-sketsjen i første program klarte de for eksempel virkelig å avdekke dobbelmoral og hykleri.

Men hvem er det egentlig vi ler av når vi knisr av Helsedirektoratets «Gunnar Veiseths» fakkeltog? Er det helsenorge? Er det de mange i samfunnet vårt som lider av mer eller mindre diffuse sykdommer? Er det selve estetikken til holdningskampanjer? Er det de nyttige idiotene som stiller opp i novemberkulden?

Det er ikke godt å vite. Og kanskje er det her genialiteten og svakheten til Bård og Harald ligger.