Trinny & Susannah blir hyllet. Marte Krogh blir slaktet. Alle sitter de på øverste hylle og forteller utslitte mødre at de skal ta seg sammen.

Det var et særdeles svett øyeblikk på tv i går. (Nei, jeg snakker ikke om Hank på Grand Prix eller kjendiser som gråter over egne sanger. Disse øyeblikkene får meg til å kaldsvette).

Det handler om et spesielt innslag hos lørdagsdronninga Lindmo: Erna Solberg og Susannah fra stylistduoen Trinny & Susannah har nettopp diskutert hvor høyt de elsker Margaret Thatcher. Inn kommer det britiske stjerneskuddet og Popklikkfavoritt Jake Bugg som har vokst opp i en kommunal bolig i et av røffeste områdene av Nothingham. Lindmo og Susannah begynner å snakke om banning. «Banner de mye der du kommer fra (en annen planet tydeligvis)? «, spør Lindmo med bekymret mine. «De unge i dag sier f…. hele tiden», sier Susannah. Den unge gutten sukker og ser brydd ut. «Jeg er ikke så glad i å banne», svarer han litt matt. Og dermed oppstår en heller «akward» stillhet. Vi hører gresshopper i det fjerne.

Så hvorfor griper jeg febrilsk etter puten i sofaen i slike øyeblikk? Det handler om noe så betent som sosial klasse. Det er ingenting som kan gå mer galt eller å bli mer flaut enn når representanter fra eliten (Lindmo kulturell overklasse, Susannah britisk overklasse) skal prate med «kids» eller folk flest. Jeg får samme magefølelsen som når sjefer på over 40 kjører i gang med en herlig ræpp som underholdningsinnslag på julebord.

Lerkefuglen Krogh
Hva har så dette med Marte Krogh å gjøre? Marte klarte å pisse off omtrent alle norske damer for noen uker siden, ved å si at nybakte mødre burde ta seg et tak og trene mer. Hun mente det sikkert vel, hva vet jeg, hun ble kanskje feilsitert. Likevel er det klinkende klart at hun ikke skjønt at du skal passe deg for å sitte på toppen og snakke ned til folk flest. Du skal være ganske langt inne i ammetåken for å ikke forstå at det faktisk er jævlig dumt å be «vanlige» mødre om å ta seg sammen samtidig som du snakker om au pairen, vaskehjelpen og den personlig treneren din. Da bør du kanskje også bruke noe spenn på en medierådgiver.

Så, vi synes Marte er lever i en boble. Trinny og Susannah kommer seg derimot kommer unna med det meste.

Som vi så på Lindmo i går gikk de i et program bort til en ung jente på gaten og kalte henne for «prostituert», for de hun etter deres mening kledde seg som en hore. I ettertid takker selvsagt jenten dem fordi de har reddet henne ut av uføret. De poshe britene kan også uten problem fortelle til en alenemor for fire at hun ser ut som et dass uten at noen reagerer. Hvorfor er det sånn?

I vinter har vi sett hvordan Trinny og Susannah har reist land og strand i Norge og plukket opp utvaskede, utslitte damer fra gaten. I de fleste tilfeller er det mødre som gjerne har en tragisk historie i bunn som blir «reddet». De britiske stylistene bryter dem helt ned, får dem til å fortelle sin triste historie for å så presse de stakkars damemenneskene til å stå i undertøyet foran hele Norge. Så begynner oppbyggingen inntil de gjennoppstår som svaner.

Hovedbudskapet er imidlertid det samme som Kroghs: «Se så bra du kan se ut hvis du bare tar deg sammen!»

Det var defor med interesse jeg satt med ned foran Lindmo i går. Jeg tenkte at nå var det kanskje endelig noen som kunne pirke borti glamour-duoen. Lindmo er jo tross alt feminist og har et spennende journalistisk blikk på det meste. Hvis noen skulle sette dem til veggs så måtte det være henne.

I hjemlandet har Trinny & Susannah nemlig vært utsatt for skarp kritikk. Begge to tilhører den britiske overklassen kommer fra ekstremt priviligerte kår. Hvilken rett har de egentlig til å fortelle slitne småbarnsmødre fra de lavere klasser at de kler seg som tøyter?

Og er det ikke slik at alle som er med på programmet blir seende mer eller mindre helt like ut? En akademiker hevder at deltagerne som kjøres gjennom Trinny & Susannah-maskinen blir: «(..)judged and/or adjusted according to what is deemed acceptable and respectable in relation to middle-class standards and expectations». Det er med andre ord ganske trang boks du skal passe inn i for å «look good». Apropos trang, det er kanskje ikke tilfeldig at de to nå inntar norske butikker med sin egen serie av «hold-in»-undertøy. Du skal elske kroppen og kurvene dine, men du skal jaggu meg holde det mest mulig på plass med tvangstrøye-lignende truser.

Tidligere deltager, Gill Fletcher beskriver denne «trangheten» ganske artig i sin artikkel «It happened to me: I was bullied of Trinny and Susannah«.
– The aim of the show seemed to be to knock the confidence out of us as much as possible. (..)I enjoy the way I dress, and if it weren’t for eccentrics like me, the world would be a very boring place, sier hun.

Fletcher beskriver de to som snobbete, usympatiske bøller som er mest opptatt av hvordan de selv framstår. Ganske langt fra av de fromme frelserne som vises på kanal FEM hver kveld.

Helbrederne
Et annet problematisk aspekt ved programmene til Trinny & Susannah er selvsagt alt føleriet. Her braser de to inn i livene til folk, får dem til å kle av seg og dele traumatiske opplevelser før de i vips setter seg på sopelimet og flyr av gårde til neste sortkledde, utslitte damemenneske.

Jeg måtte rett og slett slå av da de to for noen uker siden skulle forvandle en jente som hadde skuddskader fra Utøya og en mor som hadde mistet sin firårige datter i kreft i ett og samme program. Det ble bare for drøyt og for mye på en gang. Du føler deg nok bedre etter en tur hos frisøren og med fine nye klær på, men å kalle det «en ny start», gir i alle fall meg en dårlig smak i munnen.

Bra nok?
Likevel må jeg innrømme at jeg i mange år har vært fascinert av Trinny & Susannah. Særlig de tidligste programmene hvor de to flyttet hjem til sine ofre for å leve livene deres i noen dager var rett og slett veldig underholdene. Ikke minst har de jo faktisk noen gode tips å komme med som også denne slitne småbarnsmoren skriver seg bak øret. Det er ikke fritt for at jeg står foran klesskapet hver eneste morgen og lurer på hva som egentlig får meg til å se bra ut. Duoen har lært meg at farger er bedre enn svart («black is not a colour») og at inntilsittende er bedre enn posete. Det er en begynnelse.

Det er jo også noe vakkert med hvordan de får kvinner som virkelig hater kroppene sine til å se at også de kan være sexy. For det er skremmende hvor sterkt dette hatet over egen fasong bor i oss er. Vi blir aldri fornøyd, og når vi ser oss i speilet fokuserer vi kun på det vi ikke liker. Dette tror jeg er gjennomgående hos de fleste av oss. Vi føler alltid at vi burde ha vært 5 kilo lettere. Og her ligger nok nøkkelen til Trinny & Susannahs suksess. De forteller oss at vi duger (bare vi tar oss sammen før vi kler på oss). Det får vi ikke høre så ofte. I allefall ikke i mediene.

Ikke minst har de to sjarm, selvironi og er villig til å kle av seg selv for å vise at de heller ikke er perfekte. Det funker som fy og her burde kanskje Marte Krogh burde ta noen notater når det kommer til selvhøytidelighet. Tør vi foreslå en opptreden på «Torsdag kveld fra Nydalen?».

Se meg! Elsk meg!
Det er uansett vanskelig å bli klok på hva det er med disse to britene som har en så voldsom appell. For omtrent et år siden var jeg vitne til et absurd opplegg.

Jeg satt i Oprapassasjen med en venninne og drakk vin. Plutselig ble det fullt hysteri. Damer i alle aldre strømmet inn med hektiske roser i kinnene og tindrende øyne. Det viste seg at Trinny & Susannah skulle komme i forbindelse med at de deltok på KK (Kvinner og Klær)-dagene. I det makeover-dronningene inntok et podie foran oss steg temperaturen enda ett hakk. Godt voksne kvinner klikket løs med mobilkameraene mens de stilte seg i kø. Poenget var å få komme fram til Trinny eller Susannah som på 30 sekunder skulle fortelle hvilken kroppsfasong de hadde. De ventet utålmodig på sin tur mens det så ut som om de ropte inni seg: «Se meg! Definer meg! Elsk meg! Få meg til å føle meg bedre!». Hovedpersonene selv så ut som de kjedet seg, men spilte rollen og gikk samlebåndaktig til verks på de håpefulle damene. Det merkelige var lykken i ansiktet til de som fikk snakke med makoverdronningene. De formelig strålte. Det skal man ikke kimse av.

Men tilbake til Lindmo. Slo hun til og stilte noen skarpe spørsmål til Susannah? Satt hun overklassebitchen til veggs for den kvasipsykologien hun og makkeren bedriver kveld etter kveld? Kom hun med noen sleivspark hvor hun påpekte at vi damer som regel har annet å gjøre enn å føne håret?

Neida, lørdagsdronningen reiste seg opp, så nedover kroppen sin og spurte usikkert:
– Hvilken kroppsfasong er jeg? Jeg tror jeg en «pokal». Har litt sånn «wobbly bits» rundt magen.
– Å nei, forsikret og trøstet Susannah. Du er en «vase». Du er akkurat som meg.

Er du Trinny & Susannah-fan? Sjekk ut «What they did next», en mockymentary der de to spiller drøye utgaver av seg selv.