Etter å ha sett siste episode av «Kongsvik ungdomsskole» er det bare å fastslå at Lene Kongsvik Johansen er Norges beste komiker for øyeblikket.

I sesongavslutningen klarte hun på magisk vis å få meg så rørt at jeg begynte å grine. Jeg satt altså og sippet av en mockumentary. Det har ikke skjedd siden «Tim» og «Dawn» ble kjærester i den britiske versjonen av «The Office».

Kall meg soft, men jeg har rett og slett blitt skikkelig glad i enkelte av elevene på denne ungdomsskolen.

Særlig gjelder dette den misforståtte emo-kidden «André» som til tross for sitt mørke ytre bare vil bli godtatt. Både han og sosialt handikappede «Victoria» vekker morsinnstinktet og minner meg om gamle klassekamerater som har gått i glemmeboken. Klassekamerater som man kanskje skulle ha vært litt greiere med. De to misfits’ene får meg også til å huske hvor fryktelig vanskelig det var å være usikker tenåring.

Vi kan alle være enig i at tenåringer kanskje er de mest irriterende skapningene som finnes. «Kine» i sin rosa one-piece er selve kroneksempelet på hvor galt det kan gå med ungdommen i verdens rikeste land. Serrriøøøst altså. Til tross for Kines bitchyness og egoisme, er det likevel vanskelig å ikke synes synd på henne der hun raser rundt; fullstendig blottet for virkelighetsoppfatning.

Karakteren er på mange måter en finslipt versjon av det Johansen viste på Komiprisen i 2009.

Det er ikke bare kidsa som engasjerer. Lærerne på Kongsvik ungdomsskole er basert på lett gjenkjennelige typer. Hvem har vel ikke hatt en fullstendig arbeidssky kollega med stadige fysiske plager og permanent whiplashkrage?

Og vi husker vel alle den lærerinnen på skolen som rett og slett var for snill for sitt eget beste?

«Silllennnciuuum», skriker den overpedagogiske, «papegøye-i-øret» Marianne forgjeves til sine anarkistiske elever.

Med Marianne-karakteren pusher Johansen grensene for hvor langt man kan gå før det humoristiske vipper over i det dypt tragiske. Episoden hvor den desperate pedagogen prøver seg på et slags nazi-rollespill for å engasjere elevene er farlig mørk. Rektor, eller «Mor Kongsvik», er også i all sin hensynsløshet til tider vanskelig å svelge.

Det er nettopp denne villigheten til å eksperimentere med det såre og det vonde midt i all komikken som gjør «Kongsvik Ungdomsskole» til et mesterverk.

Humordebatten har igjen slått smågnister i Aftenposten. Kampen står som alltid mellom den «nye» og den «gamle» humoren. Hovedoppfatningen er at den «nye» humoren er refsende, kald og rå, mens den «gamle» humoren var inkluderende, kjedelig og tannløs.

«Kongsvik ungdomsskole» er et glitrende eksempel på at moderne humor kan innholde elementer av skarp samfunnskritikk, samtidig som den rører seerne til tårer.