TV2 har gjort den danske storfilmen «Flammen & Citronen» til en tv-serie i  tre deler og sender den første i kveld klokken 21.40.  Jeg hadde imidlertid kostet på meg å skaffe filmen for å se den i sin helhet, for dette er et drama i særklasse. Danskene kan som vanlig sakene sine.

«Flammen & Citronen» gjør det også tydelig at «Max Manus» kanskje ikke er det mesterverket som euforiske norske kritikere kåret den til.  «Max Manus» er god til å være norsk, dens danske motstykket er rett og slett god.

Her har du noen gode grunner til at «Flammen & Citronen» kicker assen til «Max Manus»:

– I «Max Manus» er storslått action i fokus, mens psykologien ligger i bakgrunnen. Dette gjør at karakterene føles relativt hule etterhvert. Det er ikke før Aksel Hennie begynner å drikke på slutten av filmen at vi føler traumene til medlemmene av motstandsbevegelsen på kroppen.  «Flammen & Citronen» er på sin side et psykologisk drama fra første sekund.

– Mads Mikkelsen og Thure Lindhardt heitere enn Aksel Hennie og Nicolai Cleve Broch. Kall meg gjerne overfladisk, men det er sant. Lindhardt minner om en ung Eric Stoltz og det er jo klinkende klart at Mads Mikkelsen er den tenkende kvinnes Viggo Mortensen.

– Den kvinnelige hovedrollen har uendelig mye mer dybde i «Flammen & Citronen». Agnes Kittelsen er en finfin skuespiller, men hun fikk ikke mye å gå på i rollen som Tikken. I det hele tatt irriterte kvinnerollene i «Max Manus» meg kraftig.

–  Gråsoner er viktig i alle gode filmer. Mens verden i «Max Manus» er nokså sort-hvit framstår motstandskampen i Danmark som uendelig mer nyansert. «Flammen & Citronen» våger å pirke borti vedtatte sannheter om krigsheltene. «Max Manus» bærer preg av å være en  mer ukritisk hyllest til motstandsbevegelsen.