Farlig sent ute, men Popklikk må selvsagt mene noe om «Koselig med peis».
Det var med tilbakelent skepsis jeg satt meg ned for å se første del av denne serien som i film- og tv-miljøet i flere år har blitt omtalt som «the second coming».
Dette er nemlig produksjonen som virkelig skal heve norske tv-serier opp i verdensklasse. Amerikanske mesterverk som «The Wire» og «Six Feet Under» ble stadig nevnt i samme åndedrag som peisdramaet. Listen lå med andre ord ubehagelig skyhøyt. At serien har fått en heller lunken mottagelse i pressen gjorde også at jeg gikk til verket med heller lave forventninger.
Derfor ble den positive overraskelsen desto større da jeg oppdaget at «Koselig med peis» var noe jeg virkelig likte.
Fra introen som nikker til «Sopranos», «Weeds» og «Breaking Bad» til det overnaturlige elementet àla nettopp «Six Feet Under». Jeg synes første episode rett og slett var utrolig lovende greier.
Alt sitter selvsagt ikke perfekt. Man kunne fint vært litt mindre overtydelig på en del av karakterene. Det er greit at moren er lesbisk, vi skjønner det uten at man trenger å stave ut LESBISK FORHOLD med store bokstaver. Jeg antar at det er hensikten at Georgs eks som er en kloning av Maria Haukaas Storeng skal bli framstilt som en stereotyp pappfigur, men akkurat det grepet funket dårlig.
Karakteren «Terje» som er derimot en liten genistrek. Bare ideèn om en person som har som mål å drite på alle verdens flagg og har et bokcover hvor han lager prompelyder med armhulen holder i massevis for meg. Misantropien lenge leve! Anders Danielsen Lie halter litt de første minuttene men etter det synes jeg han er strålende.
Ellen Horn er også morsom som den lett psyke psykologen. Og det er gledelig å se Anna Bache-Wiig tilbake på skjermen.
Visuelt sett er også «Koselig med peis» nyskapende i forhold til det vi er vant til på norske skjermer. Den dystre, grå palletten får tankene til å gå til filmer som «Du levande». Love it! Jeg har sjelden sett norsk eneboligbebyggelse så skummel og skitten.
Så tilbake til den lunke kritikken. På fredag tok skribenten Marius Lien i Morgenbladet til orde for at norsk film er langt bedre enn sitt rykte. Han skriver at han er trøtt av anmeldere som hele tiden skal hyle høyeste om hvor dårlig det står til på den kreative fronten når det faktisk lages nyskapende filmer hele tiden.
Det samme kan sies om mottagelsen til «Koselig med peis».
OK, det sitter kanskje ikke like godt som «Sopranos», men serien er pretty damn good hvis du sammenligner den med det meste annet som går på skjermen. «Himmelblå», my ass og hva i alle dager er greien med liksomeksperimentelle «Hvaler»?
Like etter episoden med «Koselig med peis» dro jeg på med en episode av «Grey’s Anatomy». En helt annen sjanger selvsagt, men det er ikke fritt for at jeg tok meg i å undres over hvor mye dritt vi orker å svelge når det kommer til store amerikanske produksjoner.
Takke meg til et lite stykke føkka Norge.
