Ukens låt #51: John Otway – «Geneve» (1976)

I oktober 1998 hadde jeg en av mine aller største konsertopplevelser så langt i det som begynner å bli et ganske langt liv. Sagt med andre ord; jeg har vært på jæskla mange konserter, og konserten med John Otway i et fullsatt Royal Albert Hall i oktober 1998 var noe helt for seg selv. Vi snakker headbutting, stiger, barnekor og en spinnvill Otway i toppslag. 

John Otway er ikke akkurat et navn som dukker opp i de fleste platesamlinger. Men, der jeg kommer fra hadde de fleste av oss et nært forhold til denne sprudlende og tidvis lett eksentriske artisten fra Aylesbury, Buckinghamshire, England. Legendariske låter (ofte med god hjelp av Wild Willy Barrett) som «I Did It Otway», der gitaren gradvis sages i stykker i løpet av låta, «Nothings Gone (Exept Nr. 1), «Headbutts», «Montreal», «Beware of the Flowers (‘Cos I’m Sure They’re Going to Get You, Yeah)» og «Baby It’s The Real Thing», var gjengangere på de fleste vorspielene våre.

Men, selvom Otway bruker mye humor og litt odde innfallsvinkler i mye av musikken sin, er de fleste av låtene hans en frisk blanding av melodiøs rock, pop, punk, elektronika og folk. Han fikk en aldri så liten hit med låta «Really Free», men stort sett har Otway aldri vært en mann for listene. På debutskiva «John Otway & Wild Billy Barratt (1976), bidro Pete Townshend både som produsent og med sin gitar. Et album der særlig låter som «Louisa on a Horse», nevnte «Really Free» og «Geneve» er blant høydepunktene. 

Å velge kun én låt fra denne svært undervurderte artisten er vanskelig, men etter flere runder endte jeg opp med den aldeles nydelige og såre balladen, «Geneve». En låt fylt med så mange følelser og et så nydelig strykearrangement at den lenge har vært en stor, stor klassiker der jeg kommer fra.