-For uinnvidde; hva er bakgrunnen for bandnavnet?

-Faktisk en morsom historie. Et fjernt familiemedlem fra en av gutta i bandet prøvde seg som gründer på Rhodos for lenge siden med salg av erotiske artikler. Navnet på butikken var «Rumble In Rhodos». Vi følte i 2003 at det var riktig å hedre dette tapre, men noe nakne forsøket på å gjøre karriere i Syden, med musikken vår.

-Hvordan skal dere markere 10-års jubileet?

-Vi skal feire med ny albumutgivelse og en stor overraskelse. Kan ikke avsløre for mye her ennå.. men dere må glede dere!

– Hvordan vil dere beskrive den nye singelen, “Mannequins Of Memory”?

– Vi er kjent som et band som ikke tygger tyggisen tom for smak før vi bytter beite. Samtidig har vi over 10 år etablert et sound som umiskjennelig er Rumble in Rhodos og som adopteres inn i alt vi gjør. ”Mannequins of Memory” viser frem bandet i en ny drakt med catchy pophooks og pumpende energi. Låten inneholder en eksplosiv blanding av avhengighetsskapende melodier, drivende synther og svettedryppende beats. Akkurat hva denne sommeren trenger..

– Fortell litt om den nye skiva som kommer til høsten.

– Vi er ikke kjent for å ligge på latsiden og har brukt tiden godt til å skrive nye og enda bedre låter. Det progressive har blitt mer komplisert, det umiddelbare er enda mer catchy og det obskure har blitt enda mørkere. Med lang fartstid under beltet vil våre låter alltid høres ut som Rumble in Rhodos, men med dette nye albumet er vi virkelig på toppen av oss selv. Vi gleder oss til å dele musikken med våre fans den 4. Oktober.

– Den forrige skiva, «Signs Of Fervent Devotion», ble vanvittig godt mottatt. Føler dere presset?

– Har vel helt ærlig ikke kjent så mye på presset fra suksessen med forrige album. Vi turnerte utrolig mye med den plata og den åpnet mange dører for oss. Men med ferdiginnspilt nytt album finnes det ingen tvil om at vi har tatt enda flere steg opp på ”stigen”, og kommuniserer Rumble in Rhodos sitt uttrykk på en bedre og mer gjennomarbeidet måte. For oss handler det også om et dokument på en tid hvor vi utviklet oss mye og alle i bandet ble flinkere og mer selvsikre på sin rolle.

– Hvordan fungerer samarbeidet med Erlend Mokkelbost og Anders Tjore?

– Ved å videreføre samarbeidet med produsentene i Kryssild scoret vi mye på det grunnlaget som lå der fra sist. Vi har plukket med oss det som fungerte best på forrige plate og tatt like store steg i ny retning. Dette er en laginnsats og vi har jobbet knallhardt i flere måneder for å finne frem til det uttrykket som var riktig for denne plata. Denne gangen er det større spenn i låtmaterialet og produsentene har virkelig pushet oss til det maksimale av våre ferdigheter. Som et indre øye som presser ut sider ved din egen musikk du ikke visste at fantes.

– Vinyl, cd eller strømming?

– Rumble in Rhodos har alltid vært forkjempere for at det fysiske formatet skal overleleve. Vinyl på spilleren hjemme, CD i Discmannen og når vi Djer, samt strømming på jobb eller for å sjekke ut ny musikk.

– Velg mellom følgende:

– “Twin Peaks” eller “The Sopranos”?

-”The Sopranos”. De er begge banebrytende og trendsettende serier, men der regien og handlingen mister grepet midtveis i sesong 2 i ”Twin Peaks”, holder ”The Sopranos” kvaliteten og nerven oppe hele veien gjennom alle sesongene. En av tidenes beste serier, uten tvil.

-The Ramones eller The Clash?

-Ramones. De starta uten peiling, men greide likevel å revitalisere 50-talls rock and roll, og gi det et nytt og dirty ansikt. Estetikken er ikke milevis unna Rumble selv om vi skifter truse (musikalsk og fiber) litt oftere enn hva de gutta gjorde.

– Metallica eller Neil Young?

– Neil Young er «riktig» å si i denne byen. Hvis du ikke har ”Harvest” i hylla er du døv. Men fuck it, Metallica var et av to band det blei fighta om da vi gikk på ungdomskolen. De har uten tvil vært delaktig i den musikalske bevisstheten til gutta i bandet. Looken til gutta med party in the back(les: ”Master of Puppets”) er uansett 10 ganger fetere enn kordfløyel, Stetson og boots med stjerne.

– Bruce Springsteen eller David Bowie?

– David Bowie. Springsteen har noen fete låter, det skal sies. Men det blir litt for mye steinvaska rumpe og obstipert vokal. Da heller vi mer mot «jakten på den røde håkki», og en mye større musikalsk arv å fråtse i.

– Roxy Music eller Queen?

– Roxy Music. Bryan Ferry og co med støkne dresser som lirer av seg ”Avalon” med høyt saxpress gruser dessverre Freddie og co i spandex som mener at de «want to break free».

– Nick Cave eller Leonard Cohen?

– Leonard Cohen, men kun på grunn av plata mørkemannen selv hater. «Death of a Ladies Man» fra 1978 er produsent Phil Spectors kanskje mest sinnsyke, overdådige og slitsomme produksjon, den oser av desperasjon etter å få tilbake litt kred. Det hjelper også på storyen at han nektet Cohen å komme tilbake til studio og legge ordentlig vokal, og brukte en armbrøst (!) for å få gjennomslag for saken sin. Den skulle vi gjerne hatt under denne innspillingen og ved et par andre anledninger…

– The Beatles eller The Rolling Stones?

– The Rolling Stones. Keef har hyppig blitt referert til under innspillinga av forrige og det kommende albumet. Om vi har ulike oppfatninger av begrepet innad skal forbli usagt, men gitar-licks er uansett en fanebærer i Rumble in Rhodos sin musikk og hvem lager dem råere enn selveste??

– The Smiths eller Madonna?

– The Smiths. Både Morrissey og Madonna har gått seg på en sjuk nykkepakke med åra, men watter heller opp «Panic» enn «Material Girl» backstage før vi skal spille gig.