I vår spalte «Ukens låt» velger Popklikk seg ut en perle fra de siste 70 år med pophistorie. Formålet er å velge ut sanger litt utenom allfarvei slik at våre mange lesere kanskje kan oppdage noen nye favoritter. Nederst i saken finner du en spillelista der låtene blir lagt inn etterhvert som de dukker opp her.

Ukens låt #27: Emitt Rhodes – «With My Face On The Floor» (1971)

Egentlig skulle Emitt Rhodes ha blitt en stor stjerne. Men skjebnen slo til og tildelte ham rollen som kulthelt isteden. For Emitt, som etter hvert måtte kjempe mot sitt eget plateselskap, solgte knapt nok plater i den perioden han skulle slått den ene lytteren etter den andre i bakken.

Tre av de fire platene han ga ut i perioden 1969-1973, ble spilt inn i et studio i garasjen hjemme hos Emitts foreldre i California. Foruten å lage alle låtene, produserte og spilte han de fleste instrumentene selv. At Emitt ble rammet av den britiske musikkinnvasjonen som rullet verden rundt på 60-tallet, og da i særdeleshet The Beatles, hersker det ingen tvil om. Noen ganger er han nesten mer The Beatles enn The Beatles selv. Noe som igjen gjorde at han av enkelte fikk kallenavnet «The One Man Beatles».

Emitt, som trivdes best på pianokrakken, sin bruk av både blåsere og strykere tilfører musikken hans både varme og dybde. Musikk som ofte leker seg i musikalske sjangre vii dag vil klassifisere  som softpop, kammerock og powerpop. 

På pianobaserte og energisk «With My Face On The Floor», åpningslåta på det selvtitulerte andrealbumet, smetter gitarene inn både her og der, samtidig som koringene fyller ut lydbildet på fortryllende vis. Det er også gjort plass til en sjarmerende liten gitarsolo underveis. Det hviler en spretten og naiv sjarm over låta, som gjør den nær sagt uimotståelige for herrer som meg. Og forhåpentlig vis også for sånne som deg (hvem du nå enn er).